Fire praksishistorier om kart

Geir på 4,5 år hadde hatt skattejakt på hytta i påskeferien. Han synes det var så gøy at han ville gjøre noe lignende i barnehagen etter påskeferien. Han ville lage sitt eget skattekart. Først gjemte han en skatt i en liten kiste, og deretter tegnet han et kryss i en kiste på arket sitt (nederst i venstre hjørne). Så tegnet han et kart over barnehagerommet. Selv om skattejakten foregikk innendørs, tegnet han likevel inn ei blå elv med ei bru over som han måtte over. Brua var egentlig en stol. De lilla humpene er sofaen han måtte over. Det som ser ut som lamper på utsiden av rommet, er andre rom tilknyttet barnehagerommet han lekte i, som garderobe, toalett og kjøkken, som han måtte innom før han fant skatten.

Det var en gang ei jente som var 4 år som het Marina. En natt drømte hun at hun fant et gullegg i barnehagen. Da hun kom til barnehagen neste morgen fortalte hun de andre barna og de voksne om drømmen om gullegget. Hun hadde veldig lyst til å finne gullegget. Plutselig kom hun på at hun husket veien til gullegget i drømmen sin. Hun satte seg ned og tegnet og forklarte veien til gullegget. Det så slik ut:

Da de andre barna fikk se kartet, ville de hjelpe til med å lete etter gullegget. Barna lette og gravde etter egget i flere dager. De fant mye rart nedgravd, både spader og biler, men ingen gullegg. Barna hadde ikke lyst til å gi opp, de ville finne gullegget!

Så, en solrik aprildag, bestemte de seg. I dag skulle de finne gullegget! De gikk gjennom kartet og forklaringen til jenta enda en gang. Barna diskuterte hvor de hadde gravd og hvor de ikke hadde gravd, og bestemte seg for et sted de ikke hadde gravd. Og endelig! Der fant de gullegget jenta hadde drømt om! Og sammen med gullegget lå det litt godteri som barna kunne kose seg med.

I Trollungen barnehage har vi en fast tur-dag der vi går til gapahuken i skogen bak
barnehagen. Veien til gapahuken er like viktig som det å komme fram. Turen til gapahuken kan ta lang tid. På veien er det mange ting som barna synes er interessante, f.eks. er det ei stor maurtue, ei stor rot, fire steiner som ligger tett bortover som vi må balansere på og et hull i stien. Når vi kommer til disse plassene, må vi stoppe opp og undersøke det barna finner spennende.

Etter å ha gått en del ganger til gapahuken begynner de fleste ungene å kunne veien, og vi kan ha det litt moro med at barna bytter på å være den som går først og viser vei for de andre. De som er mest kjent, kan gjøre små omveier over en bergknatt eller bak tre trær.

Tiril på to år er en av de yngste som går hele veien selv til gapahuken. En dag lot vi Tiril være den som tok bilder på veien av stopp-punktene våre. Da vi kom tilbake til barnehagen printet vi ut bildene, laminerte dem og lagde billedkort av bildene. Tiril og de de andre to- og treåringene bruker disse billedkortene på ulikt vis. Tiril liker at vi har med billedkortene på tur. Da kan hun bla bakover i bildene etterhvert som vi har kommet til stopp-punktene. Så bruker hun billedkortene til å se etter det neste stoppunktet for å finne veien.

Vi har også brukt kortene i gapahuken og lagt dem i rekkefølge for å «huske» hvordan vi har gått. Det er artig å se at også toåringen Tiril klarer å legge dette i rekkefølge.

Da den første snøen kom ble det vanskelig å se steiner, rot og hull på grunn av snøen. Likevel klarte Tiril å huske hvor de ulike stopp-punktene var. Senere bestemte vi oss for å lage nye bilder som passet til vinter, og da fikk hvert enkelt barn ta bilder av det de synes var spennende.

I mai hvert år deler vi ut ei pappeske til hvert barn i barnehagen, både på småbarn og storbarn. I denne esken er det meningen at hvert barn skal samle sommerminner. Når august kommer og alle er på plass, åpner vi én sommereske hver samlingsstund, slik at hvert barn kan få fortelle fra sin sommer. Vi legger stor vekt på at det skal være ting som barna har vært opptatt av den sommeren og som de selv vil putte i esken.

En augustdag åpnet vi esken til treåringen William. Han hadde et kart over en dyrepark i esken sin. Det var i glanset papir og med fine farger. Kartet viste stier, kafeer, toalett og viktigst av alt: hvor de ulike dyrene i parken var. Dette var vist med enkle tegninger av elefanter, giraffer, geiter og mange, mange flere typer dyr. William visste tydeligvis godt hvordan kartet skulle brukes. Han brettet kartet helt ut og viste med fingeren sin hvor inngangen var og dro fingeren sin langs stien for å vise hvor han hadde gått. Først hadde han gått til giraffen og deretter elefantene. Når de andre ungene spurte om det f.eks. var tiger i parken, så kunne William svare ja, og viste raskt hvordan man skulle gå for å komme til tigrene. William fikk fortalt mye mer av det han hadde opplevd siden han hadde kartet foran seg.

Da William var ferdig med å fortelle kunne vi snakke om kart mer generelt. Mange av de andre barna hadde nok både sett og brukt liknende kart fra ulike parker. Det ble naturlig å snakke om ulike symbol som wc-skilt og utgangsskilt, men også hvordan vi kunne se hvor det gikk gjerder, hvor det var sti, hvor det var vann, hvor det var grønt og hvor det var sand. Og selvsagt hvilke dyr som var på de ulike områdene i dyrehagen. Etter denne samlingsstunden hang vi opp kartet til William på veggen og mange barn ville tegne lignende kart. Vi så at det var viktig for barna å ha grønt, brunt og blått tilgjengelig når de skulle tegne. Noen barn ville kopiere kartet til William, mens andre tegnet fantasifulle og flotte dyreparkkart som de kunne tenkt seg å besøke. Vi fikk mange fantasifulle og flotte dyreparkkart i barnehagen!